Lysøysund 24 - 27. august 2018

Denne helga hadde jeg tatt fri på mandag for å få en ekstra seiledag og for at jeg hadde ett møte i Trondheim tirsdag.Dessverre var været på lørdag så variabelt både i forhold til vind og nedbør så jeg ble liggende i Brekstad hele dagen.

Søndag var været mye bedre og med varsel om sørvestlig vind på søndag og sørøst mandag kom jeg til at hvis jeg gikk nordover mot Lysøysund (eller Stokkøya) ville jeg kunne få god vinkel på vinden begge dager. Ut i fra Brekstad var det flott vind, men med retning ganske rett i mot så jeg satt i veg på kryss over mot Mølnbukt i Agdenes. Litt før jeg kom dit løya vinden slik at det bare ble å pakke sammen seilene og starte motoren.

Det var en delegasjon besøkenede på Kjeungskjæret da jeg passerte.

Med vinden bakifra ble det i prinsipp vindstille og varmt i båten og t-skjortevær.

På en søndagskveld seint i august var det ingen andre gjester i havna enn meg. Men Lysøysund er en idyllisk plass til tross for den store industrien som en gang var sildoljefabrikk og nå er noe for oppdrettsindustrien.

Det vil si det var idyllisk helt til mandag da vinden snudde slik at den kom fra fabrikken og stanken spredde seg - omtrent samme lukt som fra fiskemelsfabrikken på Lillesanden uten for Orkanger for de som husker den.

Mandag kom vinden som meldt fra øst eller sørøst. Men fralandsvinden fra en kuppert kystlinje som på Fosen er ujevn både i styrke og retning og var mye sterkere enn hva værmeldingen hadde sagt.

Men etter å ha redusert seilføringen i omganger til jeg hadde ett drygt rev i storseilet og ett rev i fokken så gikk det helt greit. Ute på Bjugnfjorden løyavinden til de 4 m/s som metereologene hadde meldt så det var bare å riste ut revene.

I sundet mellom Garten og Storfosna forsvant vinden helt og turen «tilbake» på innsida av Ørlandet gikk for motor.

Tirsdag tok jeg hurtigbåten inn til Trondheim og toget tilbake til Østlandet på ettermiddagen.

Begynnelsen på høsten 10-12. august 2018

Forlot ett Oslo som ifølge media nærmest var et katastrofeområde som følge av litt frisk bris. På Gardermoen så jeg på nyhetene at jeg ville ha slitt med å komme meg heim til Sørumsand etter at et tre hadde falt ned å stengt jernbanelinja. Værvarselet sa at «uværet» skulle fortsette nordover og ramme Brekstad tidlig lørdag morgen. Var usikker på hvordan det skulle gå med søvnen den natten og sikker på at jeg ikke skulle ut å seile lørdag. Seilinga fikk bli på søndag. vist ble det litt vind og vist regna det ganske mye lørdag morgen og formiddag, men uvær - langt i fra. Båten var nesten helt rolig og krenga ikke mye til tross for at vinden kom inn rett fra sida. Nå er havna i Brekstad ganske god mot vestlig vind så det var vel ikke helt uventet. En av de lokale jeg snakka med sa også at det var vanlig at når metereologene advarte om mye vind så ble det ganske greit, men andre dager så kunne det være riktig utrivelig uten alvorlig værvarsel. Østlig vind er også ofte mye værre på Brekstad og særlig i havna der.

Lørdag kveld kom C/Y Bishops Horizon inn å la seg på gjestebrygga bak S/J Andrea. Samtidig lå den en seillystbåt av eldre modell på andre sida så vi fikk et slags mini tall ships treff på Brekstad.

Utpå ettermiddagen la jeg ut på en liten sving med båten og siden været så best ut innover Stjørnfjorden vendte jeg baugen den vegen.

Utover den korte seilturen og å skrive ferdig de siste blogginleggene fra sommerferien ble det ikke så mye gjort i helga som jeg hadde planlagt - men slik er det i og for seg alltid.

Siste etappe (for ferien 2018) - 4. august

Også for sommerferien 2018 ble den siste litt triste etappen Knarrlagsund - Brekstad. (Som sommerferien i fjor og vårferien i år).

Siden jeg hadde god tid satte jeg seil mest på tross, men det gikk faktisk ganske bra å seile helt fra jeg kom ut av sundet mellom Ulvæya og Fjellværøya og fram til Storfosna.

Slørseiling i så lite vind og på flatt vann er jo det romantiske bilde som jeg og mange har av seiling der man glir fram gjennom vannet uten en lyd.

Etter å ha hatt en sommer med fantastisk vær der de fleste dagene har vært shortsdager og det at brannsårene ikke en god unnskyldning, men ett faktsik hinder fra å bade, var det vel helt greit å på siste dagen bli minnet på hva en god sommerdag her vanligvis innebærer. Dagen starta i genser og langbukse for så å bytte til shorts og t-skjorte så regnbukse og jakke og tilslutt t-skjorte og shorts igjen.

Dagen var også etterlengtet for enda siden bandasjene kom på på Lurøy hadde jeg bestemt at denne lørdagen bandasjene av slik at jeg kunne dusje. Heldigvis har legingen av brannsårene gått så bra at det faktisk gikk - og bare en kort sekund med sviende smerte før dusjinga bare var deilig. Jeg må jo innrømme at det å ta bandasjene av var skummelt - selv om det ikke hadde gjort vondt den siste uka så var jeg redd for hvordan sårene skulle se ut. En rosa stripe fra armhule til hofte og slett hud -bedre en jeg turde håpe på. Er helt sikker på at det er takket være god pleie rett etter ulykken fra Eija og de andre på Lurøya.

Frohavet på langs - 3. august

På Sauøya kan man fortsatt oppleve et gammeldags lokalbåtanløp der man møtter opp på kaia for å si farvel eller velkommen til gjester og der varer blir satt på land med kran. Dagens krav med biltransporet og frekvente anløp gjør at dette begynner å bli sjeldent.

Var det på tide å legge ut på nest siste etappe. Med værvarsel om 5-6 m/s fra vest var seilas mot sør mest fristende - å seile slør i moderat vind er deilig. Kursen ble derfor satt mot Knarrlagsund.

Kursen brakte meg så nært Salmars havmerd at jeg fikk inntrykk av hvor stor den faktisk er. Det er vanskelig å formidle det på et bilde, men se på MOB båten for å få skala. Dette er den første havmerden, men etter det jeg forstår anser (deler av) oppdrettsnæringa att dette er framtida og at mange av problemene oppdrattsanlegg gir nærmiljøet kan unngås når anleggene plasseres langt fra land.

En knapp time fra innseilinga til Knarrlagsund ble det vindstille og min tålmodighet viste seg å være litt for liten for ett lite kvarter etter at jeg hadde tatt inn seilene kom vinden tilbake og jeg hadde kunnet seile hele veien.

Over Frohavet 2. august

Siden hele Froan var innhyllet i skodde da jeg besøkte i vår bestemte jeg meg for å krysse Frohavet og seile til Sauøya siden jeg hadde en dag mer enn jeg trengte for å komme til Brekstad.

Småregn og ikke like stille som da jeg kryssa Frohavet i mai, men ikke nok vind til å seile.

Trakk ut luka litt og satt i leideren og skrev blogginnlegg i de dryge tre timene på samme kurs (der jeg ikke så noen andre båter) mot Sauøya.

Fra øst er innseilinga til Sauøya enkel, men det å finne riktig plass å legge til viste seg litt mer utfordrende.

Jeg turte ikke gå inn til flytekaia for veien dit så veldig grunn ut. Så det ble å legge til ved ene siden av den faste kaia.

Der så det også ut som om det kunne bli vel grundt på fjæresjø og etter å ha forhørt meg med en av de faste sommerboerne kom jeg fram til at jeg mått flytte båten til andre siden av kaia.

Ulempen med fast kai er at det blir høyt opp og at båten kommer langt fra kaia ved fralandsvind.

På Sauøya finnes Froan kapell ble innviet i 1904. Kapellet har 200 plasser for en "menighet" at fastboende på 35, der ingen lengre bor på Sauøya. (de bor på Gjæsingen og Sørburøy litt nærmere Frøya). Men etter krigen og fram til godt ut på 1960-tallet bodde det nok mennesker på de forskjellige øyene i Froan til å fylle kapellet.

Froan var fram til 1920-tallet en eiendom og fra 1779 til 1923 eid av familien Borthen. Væreieren bodde på Sauøya slik at det var sentrum for Froan.

Siste fastboende Tommy Rodahl med familie flytta fra øya i 2010 (Tommy vant farmen året etter)

Huler, motorbåtister og 1. august

Dette var en av dagene det tok veldig lang tid å få start på, men tilslutt kom jeg meg igang og avgårde. Ingen vind, men første biten var det noe dønninger etter nattens vind.

Halvikhallin i Osen anses av mange å være Nord-Europas største hule. NRK sier at overhenget er 100 m før hula begynner, men det er nok under overhenget at man påstår at man får plass til Nidarosdomen. Det ble ingen stopp her denne gangen - men verdt å skrive på lista for kommende sesonger.

Riktig kurs mot Bessaker - hakket i fjellet over tanken.

Gled bare forbi Bessaker denne gangen.

Og ferden avsluttes innover Stokken

De fleste plasser føler man seg veldig velkommen når man kommer inn i gjestehavner. Slik var det også da jeg kom til Kuringvågen i vår. Denne gangen var kaia fylt opp av en haug med motorbåter som breia seg utover meg veldig god plass mellom båtene. Da jeg kom for å legge til stgod det en fem seks personer på kaia, de fleste av de fikk det veldig travelt med å gjemnme seg i båtene øvrige bara lata som om det ikke kom noen. Nå var det helt stille og kaia ver godt utstyrt med kryssholt så det var helt greit å legge til uten hjelp. Etter at jeg hadde lagt til så jewg at folkene på de asamme motorbåtene ikke bare breia seg når det fgjaldt kaiplass, men de hadde også satt opp bord og stoler utover flytebrygga slik at det var vanskelig å komme seg forbi. Heldigvis er de aller fleste som er ute i båt hensynsfulle og hyggelige, men innimellom møter man dette.-

Tilbake til (Sør) Trøndelag - 31. juli

Starta dagen med å erstatte de to fortøyningstauene som ble utslitt i stormen på Leka. La avgårde utover Nærøysundet i vind som påminte om dagene før, bare svakere og stødigere her der påvirkningen fra land var mindre.

Flott seilas fram til Villa der stilla kom. Varslet for natt og morgen var frisk bris fra sørvest så jeg tenkte det var best å komme igjennom Buholmråsa idag så Sætervika ble dagens mål.

Gikk opp på en haug sørøst for tettstedet for å nyte det som kanskje ble feriens siste solnedgang over havet.

Og over Buholmråsa like innafor.

Tau i propellen og nærkontakt med Harald V - 30. juli

Beklager dårlig med bilder fra denne dagen. Men det blir til gjengeld mye tekst.

Da jeg skulle gå fra Leka blåste det fra kaia og som vanlig når det gjør det stramma jeg til akterfortøyningen og satte båten i gir framover og la roret slik at båten ble trykt mot kaia før jeg tok løs spring og forfortøyning. Deretter motoren i fri og gjorde løs også akterfortøyningen. Båten blåste da fra kaia og da jeg skulle legge i gir for å seile avgårde stoppa motoren. Starta den igjen, men så fort jeg la inn gir både fram og bakk stoppa motoren. Tau i propellen var min konklusjon og ropte dette til de som stod på land. En av de ropte tilbake at jeg måtte få ut fokk slik at jeg fikk fart til å styre. Jeg kasta meg på vinsjen slik at båten fikk fart og jeg kunne styre ut av havna.

Etter at jeg hadde fått rydda bort tau og fendre kallte en av båtene i havna opp meg og lurte på om de skulle komme ut med en jolle og hente meg. men med seilvind på en seilbåt syntes jeg at det var bedre og fortsette til Rørvik og la Redningsselskapet komme ut og slepe meg inn til kai der. Jeg måtte jo uansett ha hjelp av dykker derifra for å få tauet ut av propellen. Når situasjonen hadde roa seg så oppdaga jeg at det var genakkerskjøtet som hadde fastna i propellen (se posten fra 28. juli at jeg tok den av vinsjen der den satt fast for å bruke den vinsjen for å rulle inn fokka)

Via VHF:en og kystradioen kom jeg i kontakt med redningsskøyta Harald V i Rørvik og vi ble enige om at jeg fortsatte å seile og tok kontakt når jeg var nærmere Rørvik.

Det var fortsatt fralandsvind som var veldig ujevn og til tider ganske sterk. Det er ikke like lett å reve når man er alene og ikke har motor til å holde båten opp mot vinden, men det gikk greit.

Da jeg var en knapp time fra Rørvik (etter min beregning), ringte redningsskøyta og lurte på hvor jeg var. Vi kom fram til at de som var ved Jøa og jeg begge haddde omtrent like lang tid til sundene nord for Rørvik og vi ble enige om at de skulle plukke opp meg der. Det var i grunnen greit for der blåste det nesten ikke, slik at det ville tatt meg veldig lang tid og seile igjennom. Lite vind gjorde de også enklere og få sleper fra redningsskøyta til Rulten. Selv om jeg visste at skipperen på Harald V er dyktig, så er det den største typen redningsskøyte og mye større enn Rulten så det var litt skummelt å ha de så nære i rom sjø.

Fram til innløpet av havna ble Rulten taua bak redningskøyta. Ved innløpet stoppa skøyta slik at jeg kunne gli opp langs sida og fortøye langsides. Sammen side om side gikk redningsskøyta inn til til plass og fortøyde. De klargjorde dykker som gikk igang med å fjerne tauet fra propellen. Dykkeren ga umiddelbar beskjed om at det ikke bare var tau i propellen men at propellen var ødelagt. Jeg fikk beskjed om å gå inn i førerhytten på skøyta for å se på skjermen. Dykkeren viste at han med handen kunne felle bladene inn og ut. Jeg og han fra mannskapet som ikke var dykker eller dykkeleder fikk forklare at det er en foldepropell og at det skulle være slik. Dykkeren sleit med å få alle biten av det sterke taumaterialet ut fra den trange sprekken mellom propell og sink på drevet, så det tok litt tid.

Takket være god service fra Redningselskapet og muntlig hjelp fra S/Y Argo, M/Y Milla og de andre båtene i havna på Leka ble dette bare en god lærdom uten noen alvorlige konsekvenser (som grunnstøtning etc.)

Storm på Leka 29. juli

Som meldt tok vinden seg opp utover natta og medfortøyning med lite fjæring i ble det mye rykking i båten. Rykkinga ble løst med å legge fendere under de korteste tauene og da ble søvnen mye bedre.

Vinden økte utover formiddagen, men var jevnt over omtrent dobbelt så sterk som værmeldingen. Ett par timer på formiddagen blåste det sterk kuling med liten storm i kastene. Jeg måler i toppen av masta så moloen ga ikke ly for målingene.

Utover ettermiddagen løya vinden og jeg gikk en tur utover Skeisnesset der man jobber med å gjenskape kystlyngheilandskapet som har fått gro igjen med flere tiår uten nødvendig intensiv beiting. Utover Skeisnesset er det også muligheter til å lære om ulike element av kulturlandskapet i fem forskjellige kulturstier. En av de beskriver områdets spesielle geologi i grensen mellom den vulkanske Lekaofolitten og de sedimentære bergartene i Skeigruppen.

På nessets høyeste punkt, Ivarshallaren er det ordnet et utsiktsamfi. Her kan man se utover våtmarksområdene i Skeisnesset og Leknesøyene dyrevernområder.

Å reve og å ikke la seg rive med 28. juli

Selv om det var meldt noe vind. Kom jeg fram til at beste planen var å seile til Leka og ligge der den 29. siden det da var meldt sørøst kuling på Folla, mente at Leka var en bedre havn enn Rørvik og Brønnøysund under slike forhold.

Satte seil så fort det var plass sundene sør for Brønnøysund. Da jeg kom ut i Torgfjorden viste det seg at jeg hadde revet for lite det blåste 11 m/s i kastene. Så det ble å vende opp mot vinden og rulle inn en spile til i storseilet (et rev i fokka og to små rev i storseilet). Fortsatte utover Torgfjorden i god, men variabel fart på grunn av den kastete vinden.

Tok igjen en båt av eldre type,men for liten til å kalles skute.

Jeg så også at en moderne båt sakte tok innpå meg.

Ved Helgelandsflesa kunne jeg se av det var en Sweden Yacht 45.

Da forsvant vinden og begge måtte fylle i med motoren. I høyde med Melstein kom det litt mer vind og motoren kunne slås av. Selv om jeg egentlig viste at det ikke finnes en sjans for en 34 fots båt og holde følge med en 45 fots båt ble like vel siste revet tatt ut av storseilet for å prøve. Ikke lenge etter kunne jeg se på vannet at det var ett vindskift forut. Jeg kasta meg på tauet som ruller inn fokken, men fikk det ikke til fort nok og jeg gikk inn i 12 m/s med full seilføring. Falt av med noen hundre meter klaring til Melstein. For å få kontroll og starte motoren. Fikk reva skapelig, men ikke ordentlig. I vinden slet jeg med å få nok kraft på rullen til fokka med bare hendene så jeg tok bort genakkerskjøtet som var gjort fast til framre babord vinsj for å bruke denne.

Ved Leka løya vinden såpass at jeg kunne rulle inn seilene under normale forhold og legge til på ytterste plassen på kaia relativt enkelt.

Ylvingen - Brønnøysund 26. - 28. juli

Våkna til en blikkstille formiddag i Vegaøyan. Besteg Skogsholmens høyeste fjell på hel 26 moh. Tiltross for sin beskjedne høyde var utsikten derifra storslagen.

Fikk sommerens siste glimt av Lovund og Lurøya (selv om du skal vite at den er der for å finne den på bildet)

Stoppa på Ylvingen, men syntes at kaia virka for dårlig med den vinden som var og fortsatte til Brønnøysund. Før Ylvingen ble det også noen minutter med seiling. Det gikk bra uten å anstrenge brannsårene veldig.

Skipperen på Veigtind synes ikke at trang inn seiling til Ylvingen gir grunn til å skrubbe - for en ukjent som meg gikk det dermot sakte.